KONTROLL,Å MISTE ELLER GI SLIPP?

Er du som meg, liker å ha kontroll?

Styr på livet…

Noen av oss er også kontrollfreaker, det kan vi gjerne slå oss på brystet med – Jeg er en kontrollfreak! Er det en dyd å være en kontrollør som freaker ut for å bevare kontrollen?

Uansett hvordan vi snur og vender på det, så er kontroll en fin ting å ha. Spesielt voksne seriøse mennesker er opptatt av dette begrepet, eie det. For enten har vi det eller så har vi det ikke.

Da har vi styring på livet vårt, stram regi for oss selv og andre, det gjør godt å vite hva vi skal fylle dagene våre med når kontrollen over livet er der.

På fredagens Skavlan så jeg på en fascinerende ung svensk dame: Zara Larsson.

Hun fortalte levende og energisk om hvor lite kontroll hun hadde i et tettpakket liv med en velfylt kalender over reiser her, konserter der og påfølgende intervjuer. Med en frisk latter fortalte hun at det var slik hun likte å ha livet sitt.

Det minte meg på en samtale jeg hadde hatt med noen andre forleden dag. Spørsmålet som dukket opp var:

Hvorfor er vi så redde for å miste kontrollen?

Hva om vi gir slipp istedenfor?

Vi konkluderte med at det var mye bedre å gi slipp enn å miste.

Når vi mister noe får vi en følelse av tap, vi føler oss litt tomme og bruker mye tid på å lete etter det vi har mistet. Hodet er fullt av tanker som surrer rundt i ring, for å finne ut når og hvor hadde vi det sist.

Det er så mye bedre hvis vi har gitt fra oss noe, da vet vi hvor det er og hvem som har det og hjernekapasiteten vår er på lavfrekvens og vi slapper av.

Kan vi gjøre det samme med kontrollen?

Gi slipp på den, gi den til noen andre og ha tillit nok til at DE mestrer det på SIN måte?

Der har nok vi kvinner et stort problem dessverre, vi sukker over alt vi må ha kontroll på, spesielt på hjemmebane. For mannen i huset, han kan bare koble ut hjernen sin han.

Det oppleves urettferdig for oss kvinner, vi skal organisere logistikken og tilrettelegge slik at familiebedriften blir drevet og runnet på best mulig måte. Etter kontrolløren sine preferanser og referanser, SKULLE, BURDE og MÅ!

I en familie er det mye av dette. Noen SKAL det, da BURDE vi gjort det eller vi MÅ få unna det. Spiralen av SKULLE, MÅ og BURDE spinner raskt rundt i topplokket og kontrollpanelet ryker og damper i høyspent frekvens. Kontroll blir til konetroll, en viktig kobling har kortsluttet styringspanelet mitt…

Selv satt jeg i kontrolltårnet, styrte og dirigerte med høye skuldre, stiv nakke og kjever i lås, for å samle alle trådene. Febrilsk prøvde jeg å feste flest mulig løse tråder på en gang, stramme dem godt fast slik at de ikke løsnet eller røk på min vakt. Jeg brukte fjernkontrollen (mobilen) flittig også, for å ha kontroll på henting, bringing, matservering osv…Listen på oppgaver er lang, den kan fylles ut av dere kjære lesere.

Helt til min mann sa i den andre enden av fjernkontrollen min: Slutt å fjernstyr meg!

Han var lei av å bli fjernstyrt.kontollfreak

Hvordan skulle vi få kabalen til å gå opp nå?

Først ble jeg fornærmet.- NOEN må jo påta seg å ha kontrollen i hjemmet, og når ANDRE så tydelig ikke har kontroll på NOE så må det bli mitt lodd her i livet da, svarte jeg med en selvrettferdig tone tilbake i fjernkontrollen før jeg la på, snurt og såret i mitt kontrollhjerte. Han BURDE visst bedre…

Jeg fikk tid til å tenke over hva min mann hadde sagt og hvor ekte hans frustrasjon over å bli fjernstyrt og kjørt gjennom en check liste. -Har du gjort det? check. – Hva med det da? check.

Selvransakingens brutale time var kommet: – Hvem har sagt at jeg er best til å organisere på hjemmebane? Selv om jeg mener vel og bare vil det beste med å ha kontroll, så betyr det ikke at andre opplever det slik…men hvordan skal det bli hvis jeg gir slipp på kontrollen til han da?

Da skjer jo ingenting, eller  rettere sagt, det skjer iallefall ikke på min måte. Gudene vet hva han kan finne på da, helt uten kontroll. Dette var kjernen min, her var grunnen til alle mine vakter i kontrolltårnet. Jeg var ikke trygg på at oppgavene ville bli utført skikkelig nok og det aller verste: NÅR ville det bli gjort da…?

For hvem kjenner vel ikke til den følelsen av å vente på at noen skal gjøre noe, de har lovt de skal gjøre?

Er det egentlig så farlig da å vente litt?

Er det egentlig så farlig at det blir gjort på en annen måte ?

Hva er det med denne kontrollen som er så viktig at vi glømmer å leve litt mer? Ta livet som det faller seg, synger de lystig og oppmuntrende i jungelboken. Men det er jo bare en sang, det går ikke  å ta livet som det faller seg i virkeligheten, det skulle tatt seg ut.

Eller Zara Larsson som VIL ha et liv uten koll på no´n ting som hun sa, men hun er jo sååå ung. Det er slik de unge kan det, når de ikke har slike alvorlige og seriøse forpliktelser som oss voksne har. Og vi som har barn kan ikke være så avslappet og bare ta livet som det faller seg…eller kan vi?

Jeg tror vi kan senke litt på terskelen, hvis vi tør…

Kontroll er ansvar, men trenger vi å føle ansvar for alt?

Kan vi fordele ansvarsoppgaver til de rundt oss? Hjemme, på jobb, med venner osv?

Hvor mange ganger har vi ikke tenkt og sagt, hvis noe skal bli gjort så er det JEG som må gjøre det… Ja det stemmer dessverre så altfor ofte for det, er uutholdelig å vente på at noen andre skal ta opp ballen. Trene opp tålmodighetsmuskelen vår.

Vi savner også at noen løfter oss utav ansvaret ved å SE, ja de burde SETT at det var behov for deres bidrag. Det er dessverre ikke slik at vi ser det vi burde sett, spesielt ikke hvis vi er vant med at andre tar ansvaret og viser at de har kontrollen. Da lener vi oss tilbake, slapper av og tar livet litt som det faller seg.

Siden ingen er tankelesere og vi er lei av å bli tatt som en selvfølge, må vi bryte mønsteret med å gå på kontrollavvenningskur. Det er tøft å overlate kontrollspakene, være observatør til andres klønete forsøk på det vi selv mestrer i blinde. Musklene og nervene mine slår krøll på seg inni meg og det er en fysisk smerte å lure på HVORDAN blir resultatet nå da??

Sannheten er at de som får/tar ansvaret, de mestrer som bare det. Faktisk ofte bedre enn meg, på SIN måte viser de meg at det er flere veier til Rom. Jeg får øynene opp for alt de kan, blir imponert og nysgjerrig på dem, de gir meg nye innfallsvinkler og jeg lærer nye ting om meg selv og dem. Jeg trener også opp både takknemlighets- og tillitmuskelen.photo-is-peterson-trust-0616

En annen teknikk i avvenningskuren min er å gjøre noe helt nytt, dvs noe jeg ikke kan, men har lyst å lære meg.

Jeg har oppdaget at når jeg gjør nye ting, da har jeg ikke kontroll ei heller ansvarsfølelse. Da er jeg åpen og mottakelig for det som kommer, det er en skrekkblandet følelse av å være på tynn is. Jeg beveger meg sakte men sikkert framover med et eneste mål, komme gjennom dette på best mulig måte. Klarer jeg dette så klarer jeg andre ting også.

Troll kan temmes, heter det, kon-trollet mitt temmes av at jeg velger hva jeg vil engasjere meg i. Det er ikke alt som kan eller skal kontrolleres, noe i livet skal være fritt og løssluppent. Her er det vekst og utvikling utenfor mitt ansvarsområde.

Helt avslutningsvis vil jeg fortelle at i dag har jeg meldt meg på noe som vil kreve at jeg legger kontrollfreaken hjemme og tar livet som det faller seg.

Hva er det  verste som kan skje?

Jeg skal innrømme at jeg er skikkelig nervøs når det gjelder dette, men jeg velger å snu det: Hva er det BESTE som kan skje?

Så da er det å hoppe ut i det da…uten kontroll, men med sikkerhet…1276105_10200876092841793_539888513_o