SIRKELEN SLUTTES….

Vi har alle en historie å bære med oss, vi velger selv om det skal være en lett eller tung bør i livet. Selv har jeg en litt annerledes historie enn de fleste nordmenn. I det vi aksepterer historien vår og tillater oss å bruke vingene våre, da er det meste mulig.

Uansett historie, hvilke røtter vi har:

«Everyone is fighting their own battle,
to be free from their past,
to live in the present
and create a meaningful future for themselves…»

Røtter og vinger:

For 4 år siden lot vi vår eldste datter Martine prøve ut vingene sine, de førte henne først til Oslo i en alder av 15. Røttene hennes hadde grobunn i en sammensveiset familie, med jevnlig gjødsling for å styrke troen på seg selv, slik at hun kunne følge drømmen sin.

Var det lett å gi slipp?

Nei!

Var det rett?

Ja!

Selv om det var mange som ble utfordret og til tider litt provosert over hvor naive min mann og jeg kunne være: Følge en drøm om å leve av dansen?

Var vi klar over at det faktisk ikke var en dans på roser??

Hadde hun talent i det hele tatt?

Og sist men ikke minst: Hva med studiekompetanse, hva skal det bli av den jenta når hun tar til fornuft?

Selv i disse situasjonene visste vi som familie at dette var en RETT avgjørelse. Vi hadde og har fremdeles ikke svar på de kritiske spørsmålene og det er heller ikke viktig for oss.

Mannen min Harald og jeg vet at vi har barna våre til låns, de er født til å leve sine liv og skal skape sin egen historie.

Det var også veldig mange som støttet oss i valget vårt, mange flere enn jeg var klar over.

Det betydde og betyr så uendelig mye, for visst har det vært perioder der både savnet og bekymringene har vært tunge å bære. Det krever å ta valg, iallefall ukonvensjonelle valg, og da er det godt at vi heier på hverandre.

Etter 3 år i Oslo førte Martine´s vinger henne til Madrid. Vingene hennes hadde vokst seg større og sterkere av å fly rundt på egenhånd i Oslo. Nå var det på tide for Martine å utvikle nye røtter, med utspring i familiens rotsystem, som med kjærlighet strekker seg langt utover landegrenser og andre grenser.

Uten å vite hva hun begir seg ut på, i et land hvor hun ikke kan språket drar jenta vår som en kvinnelig Espen Askeladd ut på nye eventyr.

Lite visste vi som ble igjen hjemme, at eventyrene hennes skulle åpne dører til glemte og lukkede rom… i MIN historie…

En kveld ringer Martine til meg helt oppglødd, både på egne og mine vegne: Vingene hennes fører henne til Seoul, der skal hun bli med Hoved kompaniet på danseturne i 5 dager.

Jeg deltar i jubelen på hennes vegne og da hun sier: «jeg tenkte på deg mamma».

Oppdager jeg at nå er jeg klar til å prøve mine glømte og rustne vinger for å dra tilbake til mitt fødeland, for første gang siden jeg dro fra Korea for 41 år siden.

Etter telefonsamtalen visste jeg at sirkelen er sluttet, og på et merkelig vis gjentar historien seg.

IF YOU LOVE SOMEBODY SET THEM FREE!

For 41 år siden satte min biologiske mor meg fri, hun hadde en drøm om et bedre liv for meg. Som 4 åring og sterkt underernært på 11 kilo ble jeg forlatt på gata i metropolen Seoul for å prøve ut mine unge og uferdige vinger.

Det som var pakket i min skreppe, var navn, fødselsdato og et inderlig håp om å finne veien til Soria Moria.

Var det lett for min mor å gi slipp?

Det tror jeg ikke.

Var det rett?

JA!

Jeg skulle leve DRØMMEN hennes.

Som Espen Askeladd fant jeg en god hjelper, han førte meg til politikammeret som senere plasserte meg på barnehjem i påvente om å få en ny familie. 1år var jeg på barnehjemmet og drømmen om min egen familie var stor, ifølge dokumentasjonen om meg.

IMG_1039Mine vinger førte meg til Torvestad og jeg fikk nye røtter som norsk statsborger, med koreansk utseende. Jeg var en av de heldige eventyrerne, som fikk et godt hjem, ny familie og ny identitet. Samtidig har jeg alltid hatt med meg en sterk og trygg kjærlighet fra mine 5 år som koreansk. Jeg hadde også med meg en skatt i skreppa mi; det var en sang som jeg har gjømt dypt i hjertet mitt,  den har sunget inni meg i alle år.

Hva den het og hva den betydde visste jeg ikke, helt til jeg så på OL og de presentere sør Korea som neste vertsland. DA kom sangen min, den jeg aldri har delt med noen. Det viser seg å være yndlingssangen til koreanere og den handler om en ung mann som forlater hjemmet sitt, gjennom et fjellpass osv.

For meg ble det en metafor på reisen min fra Korea, det var mitt fjellpass. I et fjellpass er det ikke alltid så lett å ha vidsynet, men går vi framover, oppover og nedover kommer vi oss gjennom, til et sted med mer utsikt og innsikt.

Om den unge mannen  noengang kom tilbake til hjemmet sitt og familien sin, ..vet jeg ikke… Det jeg vet er at jeg skal  heller ikke det. informasjonen om meg og mine første barneår er for få og mangelfulle til å klare å spore opp familien min. For meg er ikke dette en drøm om å bli gjenforenet med min biologiske familie, jeg har to flotte familier hjemme i Haugesund.

Jeg tror heller ikke at det er godt for min biologiske familie å få sårene rippet opp av meg, HVIS jeg kunne sporet dem opp.

Forhåpentligvis har livet gått videre på en god måte for dem og jeg er takknemlig over de mulighetene jeg har fått.

Takket være styrken, motet og kjærligheten de viste meg da de ikke kunne ta seg av meg. Det jeg ønsker, er å bli kjent med landet jeg kommer fra, inkludere det å være stolt av røttene mine.

De gamle røttene har jeg båret med meg og på en måte gjentok historien seg: for å gjøre det som var best for det ene barnet mitt, måtte jeg sette henne fri!

Fri til å leve drømmen sin, gå sine fjellpass og vite at det alltid er en familie som er der for henne uansett hvilke veivalg hun tar.

Nå fører Martine som stadig prøver ut vingespennet sitt, meg tilbake til fremtiden. Ja du leste rett, for meg er det å besøke Korea, barnehjemmet og stedet hvor jeg ble forlatt, en viktig brikke for framtiden. Det å oppsøke røttene mine gjør at jeg kan gå framover med en annen forståelse, kapittelet i historien om 5 år gamle Park Ah Kyoung er lest ferdig og akseptert fullt ut.

Framtiden er også å se datteren min utøve dansekunst på ulike scener i landet hvor jeg kommer fra. For meg vil det være en sterk opplevelse, med gåsehudfølelser helt ut til hårrøttene.

Det vil bli et magisk øyeblikk for meg, det er som jeg har kommet hjem med en følelse av triumf, fest og kjærlighet.

Hvem hadde trodd at dette ville være mulig da jeg gjorde som min mor, gav slipp…

Vi vet aldri hvilke muligheter som åpner seg i det vi tillater oss selv og andre til å prøve ut vingene våre. Røttene som strekker seg langt kan være sterke og kalle oss tilbake når vi minst aner det, på den minst tenkelige måten.

Nok en gang pakker jeg en «skreppe», les koffert. Med meg på reisen tar jeg med meg nysgjerrighet, åpenhet og takknemlighet. Humor vil jeg også pakke med meg,det er medisinen som løfter dagene og gjør opplevelsene rikere.

For første gang skal jeg oppleve å blende helt inn i folkemengden, ikke stikke meg annerledes ut i synsfeltet til noen.

Hvordan blir det å være lik av utseende, men ikke forstå språket?

Hva vil jeg føle når jeg er tilbake i historien min og betrakter det fra et annet  perspektiv?

Og sist men ikke minst, vil Harald finne meg igjen blant 10 millioner koreanere?

Klem fra Hilde<3

6 thoughts on “SIRKELEN SLUTTES….

  1. Vakker historie som er fengslende skrevet 🙂 men jeg må innrømme at lommetørkleet måtte fram. Ønsker hell og lykke til Martine og hennes mor 🙂

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s