Sirkelen sluttes del 2

Kjære dere, alle sammen som leste og delte SIRKELEN SLUTTES, det varmet og rørte meg så utrolig mye, TUSEN TAKK<3

Trådløst nett er tingen i 2016, alt går så mye raskere med bredbånd også.Hadde bare livet mitt vært slik så hadde det gått sømløst og smertefritt, jeg kunne surfet av gårde med 4G og 6G langt inn i 2017, uten en eneste krøll eller knute på tråden.

Heldigvis er ikke mitt reelle liv slik, det er ikke et superraskt bredbånd som strømlinjeformet gjør livet enklere og mer effektivt for meg.
Hvem har sagt at livet er enkelt?

LIVETS BILDEVEV:

“Skjebnen selv er som en fantastisk bred billedvev
der hver tråd styres av en usigelig øm hånd,
plassert ved siden av hverandres tråder
og holdt og båret av hundre andre”

-Rainer Maria Rilke-

For å kunne gå veien videre i livet mitt måtte jeg dra tilbake til Korea, mitt fødeland for å se nøye på livs veven min. Jeg måtte knyte opp de harde og altfor strie knutene som hadde slått krøll på seg og nå dannet et uklart bilde for fremtiden.

Med nysgjerrige øyne og sinn, slukte jeg til meg alt jeg kunne av et land som var ukjent og fremmed for meg. Jeg var så storøyd som en asiater noengang kan bli og øynene var på stilker, hele tiden på jakt etter nye tråder, nye vakre farger å veve inn i livsveven min .For å få plass til de nye skjøre trådene måtte jeg først nøste opp de gamle trådene som hadde blitt til harde fastlåste knuter i veven min.

Det første knutepunktet i mitt tidligere liv som liten koreansk jente på 4 år, var gatekrysset hvor jeg ble etterlatt for å leve noen andre sine drømmer for meg…For meg ble dette vanlige gatekrysset som lå midt i Seoul, den travle og hektiske storbyen, Skjebnekrysset. Det var HER i dette krysset, jeg liten og redd måtte ta mitt aller første veivalg. På egenhånd måtte jeg velge en retning å gå,prøve meg fram. Finne ut hvor veien førte meg hen…

Denne knuten var ganske så fast og vrien,og jeg måtte løse opp den harde og ubehagelige knuten med å se at jeg tross alt hadde vært heldig. Jeg kunne stått bom fast i krysset og vært handlingslammet, men heldigvis tok jeg et valg og ble funnet gående langs den ene gaten.

Der og da skjønte jeg at vi alle møter på våre gatekryss i livet, det er opp til hver og en å våge og velge en vei, sin vei. Hvor skummelt er det ikke, å velge hvilken retning livet vårt skal ta? Hvor ofte lar vi være å gå veien vår, selv når vi vet at det er det rette for oss. Å ta det første steget i det ukjente?

Vi velger heller å stå fast midt i krysset,heller det enn å velge feil….Dette knutepunktet mitt viste meg at som 4 åring hadde jeg ikke forstand til å tenke om jeg valgte den rette eller feile veien, jeg gikk nok bare på impuls for jeg lette etter moren min. Jeg fant ikke henne, men jeg fant andre ting underveis som har ført meg til alt jeg er og har i dag. For meg var dette en viktig påminnelse. Jeg har våget å ta steget i det ukjente før, det gikk fint, jeg bokstavelig talt overlevde.Takknemlig for å vite at den harde og ubehagelig faste knuten hadde løst seg opp og ble en lærdom for meg,trasker jeg videre med rakere holdning og lettere gange…Jeg velger meg en silketråd av gull for å veve inn i livs veven min,for å minne meg på at veivalg kan være gull verdt.IMG_1703

Med et klarere og tydeligere bilde og mye lettere til sinns, er det som jeg klarer å ta inn enda mer av alt det vakre Korea viser fram for meg; menneskene de vakre og grasiøse bevegelsene deres, kunsten som er overalt i bybildet, lekenheten og de barnlige reklamene deres og trærne som gir frisk energi til byens innbyggere. Alle disse opplevelsene tar jeg inn med hele meg og vever også dette inn i det store bildet mitt, fargene er pudret mint og leken rosa for dette var de fargene jeg så mye av i Korea.

Så var tiden inne for mitt andre knutepunkt, politistasjonen heter den knuten og jeg har på forhånd tenkt at dette er nok ikke den knuten som er vondest og hardest for meg, jeg var jo bare her noen få dager. Så feil kan man ta….

Det var om kvelden vi endelig fant fram til politistasjonen, med et pennestrøk hadde den gjort seg skjult fra bykartet vårt.I løpet av 42 år hadde historien min blitt bygget om, institusjoner hadde blitt flyttet, lagt ned og i dette tilfelle byttet navn. At det var mørkt og stengt i den lille gamle stasjonen betydde ingenting for meg, for jeg visste at jeg skulle ikke inn…..ikke denne gangen…..

Sliten og trøtt som jeg var etter å ha bekjempet små og store drager nattestid satte jeg meg ned på en mur for å løse opp i min andre knute. Mens jeg satt der hensunket i egne tanker og kvelden la seg som et mørkt fløyelsteppe rundt meg, møtte jeg meg selv som liten jente. Jeg så at jeg ble båret på en arm mot politistasjonen. Hvem som bar meg kunne jeg ikke se, konturene av skikkelsen gled i ett med kveldsmørket, men jeg så meg selv tydelig. I full tillit hadde jeg lagt hodet mitt mot min bærer, jeg var trygg for en stakket stund. Det som slo meg sterkest i møtet med meg selv som barn, var tilliten jeg hadde med meg da. Tilliten til at mennesker er gode og vil meg vel og når jeg er for liten og ikke vet hvor jeg skal gå, da dukker hjelpen opp. Når beina mine er for slitne til å gå, er det noen som har styrke til å bære meg… Da forsto jeg at denne knuten var den hardeste og mest fastlåste på livs veven min, det var her jeg måtte løse skikkelig opp for å kunne se klarere og tydeligere bildene mine i fremtiden.

For å løse opp i denne knuten så måtte jegIMG_2474  gjennom et “hamskifte”,, jeg hadde vært sterk lenge nok nå. I 42 år hadde jeg hatt en stille og intens kamp mot den opprinnelige meg, Park Ah Kyung. Den lille jenta som var sterk nok til å vise sårbarhet, hun jeg aldri helt hadde forstått i frykt for å synke ned i medlidenhets gjørma og å bli sittende fast der. I stedet hadde jeg fortrengt bakgrunnen min og stålsatt meg,for at ingen og aller minst meg selv skulle vise et snev av adopsjons medlidenhet.Da forsto jeg at jeg hadde forvekslet medfølelse med medlidenhet. Endelig forsto jeg hvor viktig det var for meg å FØLE MED den lille jenta, historien hennes og min.  Som en stor og opphøyet del av livs veven min, flettet jeg inn midnattsblå fløyelstråder, fiolett for tillit og diamanter for tårene. Diamantene vil funkle for meg og minne meg på hvilken styrke det ligger i hver eneste tåre, Katarsis..

Etter en god natt søvn ville vi dagen etter dra til barnehjemmet, det siste knutepunktet på veven min. Tiden hadde vært på besøk også her, og nå var barnehjemmet nedlagt. Men jeg var i området , det hørte til den største Katolske kirken i Seoul som hadde bygget opp og drevet utallige barnehjem rundt om i Korea. For meg var det nok å bare være i området, ta inn omgivelsene og trekke inn atmosfæren.Jeg hadde en sterk visshet om at jeg hadde hatt et godt år her. Jeg var heldig og fikk kjærlighet og omsorg av nonnene som jobbet på barnehjemmet. Denne knuten satt ganske løst og var en lettere jobb for meg å løse opp i, det var her jeg ble en av de heldige utvalgte… en som trakk vinnerloddet,gevinsten var en ny familie i Norge.  Nok en gang er  jeg heldig, det var som Korea på et vis kalte meg tilbake for å nøste opp trådene og vise meg veien videre. Med en inderlig takknemlighet over hvor heldig og flaksen jeg har vært,vever jeg inn en hvit tråd av lin, den representerer nonnene og godheten jeg opplevde her….og en sølvtråd som er ekstra sterk (silver lining) for å minne meg på at bak skyene er det alltid en stripe av håp.

Takknemlighet også for min lidenskapelige og energiske danser som lytter til drømmen sin, som viste meg hvor sterkt språk kunst har på tvers av ulike land og kulturer.Hun gjorde det mulig for meg å reise til mitt fødeland. Takk for at drømmen din var stor nok til å romme oss begge, Martine<3

IMG_2265

Forvandling fra norsk andunge til koreansk svane 

 

 

Så var denne sirkelen sluttet, det var en fabel-aktig reise på alle måter.Jeg fikk også muligheten til å knytte nye bånd med ei skjønn koreansk jente i Busan. Ette re-designet av livs veven min er bildet mitt blitt rikere og sterkere og mer nyansert.

Helt til slutt,mange lurer på hvordan det var å være lik alle andre og samtidig annerledes. Da spør jeg tilbake: hva synes dere? 😉

Takk for at dere leste, skap vakre minner<3

 

 

14 thoughts on “Sirkelen sluttes del 2

  1. For det første så er det så utrolig bra skrevet! Du kunne ha vært skribent eller forfatter, Hilde! <3. Jeg blir så rørt når jeg leser dette. Som ditt søskenbarn husker jeg deg når du kom og har alltid lurt på hvordan du hadde det før du kom til oss. Men har forstått at det er noe som har vært vanskelig å snakke om. Er så glad for å at du har fått noen former for omsorg før du kom. Og at du beholdt den barnslige troen på det gode i mennesker. Og for å få lov til å ta del i del i reisen din. Og så er du blitt en så utrolig bra og helstøpt dame, med en herlig humor! Glad i deg! ❤

    Like

  2. Du har så mange talenter du Hilde🌺Skrivekunsten mestrer du fabelaktig. Rørende lesning og kjekt å få være “med” deg på reisen. 🌹

    Like

  3. Tusen takk for at du deler så mye, jeg ble rørt av dine ord. Du er fantastisk god å sette ord på følelser og tanker. Er selv koreaner adoptert til Norge og nå 45 år og var i Korea nå i sommer sammen med mann og mine 3 døtre.

    Like

    • Tusen takk Ruth-Karin Mee-Ja:-) Så fint at du som også er adoptert likte innlegget mitt:-) Håper dere hadde en fin reise i Korea, for oss er det på mange måter en reise i livet… Og vi er rike som kan dra tilbake med vår nye flotte familie:-) Ha en fin dag:-)

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s