En “annerledes” historie

I dag leste jeg om en liten gutt på tre år, han var så lei seg fordi han hadde rødt hår og ble mobbet grusomt for dette.

Mobberen, plageånden hans var 13 år og fryktelig stygg i munnen mot den lille tre-åringen. Han hadde uttalt at hvis han (mobberen altså) fikk et barn med rødt hår, ville han drepe det. Slike utsagn gjør noe med et barn, redd søkte han trøst hos sin mor. Det eneste den lille gutten ville, var å få lik hårfarge som sin storebror og de fleste andre.

Det skar meg i annerledes-hjertet å lese dette. Jeg vet så godt hvordan den lille gutten har det og alle de andre som føler at de ikke passer inn…

På 70-tallet, da jeg vokste opp var likheten sterk i Norge. Jeg som var født Koreansk, ble veldig synlig med min annerledeshet. Mot min vilje.

Utseende mitt var det jeg hatet mest av alt i hele oppveksten. Det var så få og “speile” seg i.

Jeg var heldig som sjelden opplevde rasisme. Allikevel var jeg den jenta som stakk seg ut fra mengden. Det var bestandig lange blikk, tisking og hvisking mens de lo av meg. Utseendet mitt kunne jeg ikke rømme fra.

Nysgjerrigheten hadde ingen grenser; jeg ble spurt ut i tide og utide av kjente og ukjente. Min bakgrunn skulle grundig kartlegges, for å kunne plassere meg. Som den forknytte jenta jeg var, slet jeg meg gjennom spørreundersøkelser:

– Hvor kommer du fra, EGENTLIG?

«Kvitt eller dobbelt» startet ofte med dette spørsmålet. Så kom de mange oppfølger spørsmålene: -Hvor gammel var du? osv.

Jeg kunne alle spørsmålene på rams, lærte dem fort utenat, også kontra-spørsmålene. Pliktskyldig og høflig svarte en vel-opp-dratt pike.

Selv om dette ikke var mobbing eller vondt ment, så vokste det fram et selvhat mot eget utseende og opprinnelse i meg. Hadde jeg vært lik alle andre, så hadde jeg sluppet å bli svar skyldig så ofte.

Som adoptert var jeg på mange måter «fredet», like norsk som alle andre.
En kan ikke rømme fra utseendet sitt…

I likhet med den lille gutten ville jeg bare forandre meg slik at jeg var mer lik alle andre, passe inn i fellesskapet.

Jeg husker ennå hvordan jeg sto foran speilet i gangen, og ventet på at ansiktet mitt skulle forandre seg. Det var mange stunder, timer og dager foran det speilet. Jeg ventet på å bli transformert som en norsk utgave av meg selv, blond og blåøyd.

En gang spurte jeg moren min: – Når får jeg store øyne og en mindre flat nese? Vil kinnene mine bli flatere og munnen min liten og søt noen gang?

Min mor svarte at jeg kunne ta en øyeoperasjon når jeg var 18 år, løse opp en muskel i øyekroken slik at jeg fikk rundere øyne…Hun visste at noen asiatiske damer gjorde det, og dessuten var jeg like norsk som noen, basta!

Jeg var 12 år, da jeg bestemte meg for å ta en øyeoperasjon. Det var det jeg tenkte på hver eneste dag, at en dag skulle jeg bli litt finere, litt mer norsk med runde øyne og litt mindre annerledes…

Hva er det med annerledeshet som gjør noen av oss er så stygge med andre og oss selv?

Hva betyr egentlig hår eller hudfarge, tynn eller tykk i det lange løp? Jeg for min del er overbevist om at det ytre kan vise seg å være helt annerledes enn det indre. Vi trenger ikke å dømme noen på grunn av innpakningen deres/vår.

Denne lille gutten hadde en fin mor, hun tok han på fanget og forklarte hvor flott han var som seg selv. Ingen er som han, for det er bare en utgave av oss. Vi er alle LIMITED EDITION, likevel strever vi med å være lik alle andre.

Vi går i flokk. Likhet danner en følelse av fellesskap.

Samtidig som vi strever med å være like, vil vi gjerne skille oss ut også. Bare ikke for mye, helt sært eller spesielt på en negativ måte…

Vi må skille oss ut på en innafor måte, slik at andre kan se opp til oss, som Solo reklamen; Vil du være med oss, må du gjøre som oss, drikke solo som oss!

Vi slipes, måles og veies for å fortjene vår rettmessige plass i fellesskapet. Det kan bli trangt om plassen. I likhets kulturen skal vi også evne å tenke UTENFOR boksen, være nytenkende og nyskapende i et felleskap hvor «like barn leker best».

Hvor er mangfoldet vi søker og trenger i et felles skap?

Hvor er romsligheten og toleransen for å gi plass til alle?

Jeg tror vi alle kan føle oss litt annerledes til tider. En følelse av mal plassering. Selv passet jeg aldri helt inn i malen til det norske bildet. Hele livet har jeg lengtet etter å være lik alle andre, både for meg og mine døtre som også har fått kjent på annerledesheten.

Da jeg dro tilbake til Sør Korea for første gang i fjor sommer, tenkte jeg at endelig skulle jeg blende inn. Ingen skulle rope ting etter meg, løfte på et bryn, eller sperre opp øynene når de så meg. Det gikk fint på gatene i Seoul og Busan, der var jeg en blant mange.

Koreanerne viser ikke nevneverdig interesse for andre med første øyekast, de glir forbi deg litt distanserte i blikket. Det var befriende for meg å forsvinne i mengden, til og med mannen min vekket liten oppsikt, med sitt norske utseende.

Her var jeg ikke annerledes, trodde jeg. Helt til jeg kom inn i det første parfymeriet i Seoul. Jeg hadde hørt at Korea er ledende på verdensmarkedet når det gjelder hudprodukter, dette skulle testes ut. Det første som skjedde i alle parfymeriene jeg var innom var følgende: De snakker til meg på koreansk og blir brydd og satt ut når jeg svarer på engelsk til dem.

De skjønne unge jentene som har en plettfri hud og samme type make up stotrer frem på dårlig engelsk; HVOR kommer du fra?

Jeg trekker pusten og stålsetter meg, for jeg vil ikke fortelle min annerledes-historie her i mitt eget fødeland…Til min store forundring aksepterer de svaret mitt Norge, uten flere spørsmål om meg og mitt opphav.

Lettet over å bli akseptert som en av dem, slapper jeg av i skuldrene, helt til de begynner å tappe meg på nesen og kinnbeina; «Is it your´s?» De banker med yndige fingrer lett på ansiktet mitt for å virkelig kjenne etter. Tankene mine snubler litt i krysningene dårlig engelsk/norsk og HVA mener de??

Deretter flagrer det noen tynne fingrer opp mot øynene mine; «Is it your´s?» igjen.

Først da går det opp for meg at de tror jeg har fikset på ansiktet mitt. Det er noe de fleste koreanske jenter og kvinner gjør. Plastisk kirurgi er BIG BUSINESS der. Overalt kunne vi se unge jenter med bandasjer og ferske sting i ansiktet. De var stolte av å fikse på utseendet sitt; høyere kinnbein, neserygg som er opphøyd, større munner og runde øyne.

Inni meg lo den 12 år gamle jenta jeg var, den unge kvinnen, som hatet sitt utseende som var så stygt og annerledes. Det som førte til alle spørsmålene om min eksistens. Nå i en alder av 47 år, ble det motsatt; Jeg er i mitt fødeland og kan med stolthet svare et klart og tydelig «YES, it´s all mine!»

Den lille jenta som sto foran speilet fikk sin oppreisning, da hun kom blant sine egne og fikk høre at hun var beautiful, selv om hun var annerledes også her.

Mitt ansikt som jeg ble født med, var viktigere for meg å bære enn et som var «skapt under kniven…»

Til den lille gutten, og du som leser dette og føler deg annerledes: Vit at det er DIN STYRKE, DIN SIGNATUR. Det er nettopp det som gjør deg til DEG. Dyrk dine interesser, dine evner og vær tro mot den du er. Vi trenger å røske opp i konformiteten. Vær rar, skill deg ut og vær stolt av det!

Når jeg nå ser tilbake, skulle jeg ønske at jeg hadde hatt mot til å bære min annerledeshet med stolthet. Jeg fascineres av de som har særpreg, de som nekter å følge strømmen og trives med det. Slike mennesker heier jeg på, de som blir feilvurdert og gir blaffen i hva andre måtte mene om dem.

Det er bedre å være seg selv og fremstå tydelig, enn å være en «kameleon» som tilpasser seg et hvert miljø…

«BE YOURSELF, EVERYBODY ELSE IS TAKEN!»

Takk for at du leste.-)

Klem fra Hilde<3